Ei binne med valper vil imidlertid forsvare et bytte mot en mye større han. Isbjørner
bruker to primærteknikker når de jakter. Den ene er en snikende
teknikk, der bjørnen kryper fram mot byttet og holder seg utenfor syne.
Den venter nær selens pustehull og slår til i det denne kommer opp for å
trekke pusten.
Den andre består i at bjørnen svømmer gjennom kanalene i isen eller knuser isen over byttet, slik at den kommer til.
Med sin godt utviklede luktesans kan den lukte sel som ligger opptil to meter under snø og is.
Bjørnen
bruker sin enorme vekt for å fange byttet, ved å reise seg på bakbeina
og skyte fart ned mot isen med den enorme framkroppen. Isbjørn er den
eneste bjørnearten som primært ernærer seg av animalsk føde.
Primærføden
er ringsel. Den jakter imidlertid også på storkobbe, klappmyss ,
grønlandsel og hvalross. I tillegg spiser den også små pattedyr, for
eksempel fjellrev, sjøfugl og egg, fisk, og av og til også noe
planteføde.
Den er dessuten en utpreget åtseleter. Et hvalkadaver kan
bli en stor møteplass for isbjørner, som i dagevis vil kunne fråtse i
det næringsrike hvalspekket.
Isbjørnen vil også spise
avfall etter mennesker, noe som gjør det potensielt farlig for mennesker
på plasser der isbjørn og menneske lever side om side.
Binna
parrer seg i perioden mars til juni hvert 2-4 år. Hun går drektig i ca.
195-265 dager og føder som regel 1-4 unger i hvert kull.Binna vil grave
ut et vinterhi i oktober-november dersom hun er drektig, normalt
innenfor en distanse av åtte km fra kysten. Der føder hun som regel
kullet runt nyttåret.