Isbjørn

Kalles også polarbjørn og kvitbjørn/hvitbjørn og er verdens største, landlevende rovpattedyr.

Dette bemerkelsesverdige, hvite dyret har blitt et symbol på is og snø i verdens nordområder, der den først og fremst er å finne i Arktis.

Verdens isbjørnbestand består av 19 populationer og teller trolig omkring 25000 dyr. Populasjonene overlapper hverandre og graden av genetisk spredning er liten. Blant de 19 populasjonene er det kjent at åtte er i tilbakegang, tre er stabile, en øker og sju mangler tilstrekkelig med data til å trekke noen sikre konklusjoner om populasjonenes utvikling.
I Norge opptrer isbjørn på Svalbard og i de islagte havområdene rundt.

Voksne hanndyr veier normalt 300-800kg,men kan i noen tilfeller veie opp mot 1000kg. Kroppslengden er normalt omkring 250 cm, målt fra snutespissen til haleroten. En fullvoksen hannbjørn kan nå en skulderhøyde på 160 cm. Binnene blir normalt bare halvparten så store og veier vanligvis omkring 150-300kg. Kroppslengden blir normalt ca. 180-200 cm.

Isbjørnen har et tykt lag med spekk og tykk pels med hule, varmeisolerende og vannavstøtende pelshår som dekker hele kroppen. Den kan lett motstå den ekstreme kulden som forekommer i disse områdene. Pelsen ser hvit ut, men kan bli svakt gulbrun på grunn av oksidering om sommeren. Egentlig har ikke pelshårene pigment, men er fargeløse (klare, blanke).
At den framstår som hvit skyldes en optisk illusjon på grunn av lysbrytning.

Som alle bjørner er også isbjørnen sålegjenger. Den har store, brede framlabber som gjør den til en utmerket svømmer. Sålene på både fram- og baklabbene har tett behåring, som gir god isolasjon mot kulden og dessuten god friksjon når den går på snø og is. Føttene er typisk 30 cm lange og 25 cm brede. Også isbjørn kan reise seg på bakbeina og oppnår da en høyde på mellom 240 og 330 cm.

Isbjørnen har 42 tenner. Kinntennene er mindre enn hos brunbjørnen og mer tagget, mens rovtennene er større og skarpere.

Isbjørnens nærmeste slektning er brunbjørnen, eller nærmere bestemt visse populasjoner av brunbjørn. Slektskapet er faktisk så nært at vitenskapen fortsatt diskuterer om isbjørn er en egen art eller kun en underart av brunbjørn. I 1981 ble det slått fast at avkom etter isbjørn og brunbjørn ble ytedyktige.

Det er siden også fastslått at isbjørnen genetisk er en nærmere slekning av visse populasjoner med brunbjørn enn brunbjørnpopulasjonene er beslektet seg i mellom.

Dette er en indikator på at isbjørnen som sådan må ha utviklet seg (fra brunbjørn) ganske sent, og at genettiken hos brunbjørnen er mer kompleks enn tidligere antatt.

Isbjørner lever stor sett alene, unntatt i parringstiden og når binna har valper å ta vare på. Det hender også at isbjørner samler seg når det dukker opp et kadaver, enten det er drept av en annen isbjørn eller det dukker opp av andre årsaker. Slike møter kan føre til slåsskamper, men mindre bjørner vil normal trekke seg hurtig vekk når en større bjørn ankommer.

Ei binne med valper vil imidlertid forsvare et bytte mot en mye større han. Isbjørner bruker to primærteknikker når de jakter. Den ene er en snikende teknikk, der bjørnen kryper fram mot byttet og holder seg utenfor syne. Den venter nær selens pustehull og slår til i det denne kommer opp for å trekke pusten.

Den andre består i at bjørnen svømmer gjennom kanalene i isen eller knuser isen over byttet, slik at den kommer til.
Med sin godt utviklede luktesans kan den lukte sel som ligger opptil to meter under snø og is.

Bjørnen bruker sin enorme vekt for å fange byttet, ved å reise seg på bakbeina og skyte fart ned mot isen med den enorme framkroppen. Isbjørn er den eneste bjørnearten som primært ernærer seg av animalsk føde.

Primærføden er ringsel. Den jakter imidlertid også på storkobbe, klappmyss , grønlandsel og hvalross. I tillegg spiser den også små pattedyr, for eksempel fjellrev, sjøfugl og egg, fisk, og av og til også noe planteføde.
Den er dessuten en utpreget åtseleter. Et hvalkadaver kan bli en stor møteplass for isbjørner, som i dagevis vil kunne fråtse i det næringsrike hvalspekket.

Isbjørnen vil også spise avfall etter mennesker, noe som gjør det potensielt farlig for mennesker på plasser der isbjørn og menneske lever side om side.

Binna parrer seg i perioden mars til juni hvert 2-4 år. Hun går drektig i ca. 195-265 dager og føder som regel 1-4 unger i hvert kull.Binna vil grave ut et vinterhi i oktober-november dersom hun er drektig, normalt innenfor en distanse av åtte km fra kysten. Der føder hun som regel kullet runt nyttåret.

En isbjørnunge veier normalt 600-700 gram når den blir født, og ungene er nakne, blinde og døve. Mora dier ungene til utpå vårparten.

I vill tilstand er det estimert at isbjørner normalt lever til de er omkring 25-30 år gamle. Andre isbjørner og mennesker er isbjørnens eneste fiender. Hannen vil av og til ta isbjørnunger, noe som gjør at ei binne med unger normalt unngår å komme i kontakt med voksne hannbjørner. Isbjørn har tradisjonelt blitt jaktet på av inuitter for kjøttet og skinnet. Senere, spesielt utover på 1900 talet da prisen på isbjørnskinn skjøt i været, også av kommersielle fangstfolk, og jegere som jaktet for sportens skyld.

I 1973 ble USA (Alaska), Canada, Danmark(Grønland), Norge og Russland enige om å beskytte isbjørnens habitat gjennom å begrense jakt og fangst og samarbeide om forskning. I 1993 ble den totale populasjonen av isbjørn anslått til å være mellom 21470-28370 dyr.
IUCN hevder at isbjørn tilhører lavrisikogruppen, men at en bevaringsstrategi er nødvendig. Det er også gryende bekymring med hensyn til hva som vil skje med isbjørnen dersom den globale oppvarmingen fortsetter, siden habitatet minker.